søndag 25. november 2012

Innen rekkevidde...


Det har kommet mange bekymringsmeldinger den siste tiden til oss, og det er veldig godt å merke at vi har folk som bryr seg og følger med! Det er våpenhvile og forholdsvis rolig for øyeblikket. Våpenhvilene her i strøket er på ingen måte noen løsning i det lange løp, og som så mange ganger før ble den brutt ved at en ny rekke raketter ble skutt fra Gaza, derfor begrepet "relativt rolig"...For mange kan det nok virke som "Gazakrigene" kommer og går, men for oss som bor her ser vi at det går i bølger med varierende intensitet, og sist uke nådde bølgen en ny høyde.  For Israel er det nå et stort dilemma om hvor mye man skal tolerere av raketter mot Israels sivilbefølkning før man rykker inn med bakketropper da de vet at uskyldige palestinere vil bli rammet, selv om angrepene er svært målrettet. Det er i det hele tatt mange vanskelige valg og en vanskelig situasjon slik at bønn for politikere, soldater, sivile og trossøsken som rammes i Israel og på Gaza er noe vi absolutt må prioritere. Jeg skulle forøvrig, som en liten fotnote, likt og sett hvordan norske politikere (som selvfølgelig "alltid" vet best når det kommer til situasjoner utenriks!) ville taklet dagens situasjon og hva de ville tolerert. Jeg er usikker på om vi ville greid å takle situasjonen på en bedre måte.

På et personlig plan betrygget jeg meg selv og andre med at vi bor utenfor rekkevidde i Jerusalem, siden rakettene fra Gaza har en rekkevidde på 60 km og vi bor ca. 75 km unna. Ergo hadde vi 15 km (!) å gå på. Min mor satte ting litt i perspektiv for meg da hun nevnte at det blir som om en rakett lander i Rygge for oss som bor i Råde, og da forstod jeg reaksjonene og nervøsiteten hjemmefra litt bedre. En rakett i Rygge ville jo satt hele Østfold, om ikke hele Norden, på hodet...:) Den betryggende rekkevidden varte fram til forrige fredag...Utpå ettermiddagen ruslet jeg med en norsk kamerat i nybyen i Jerusalem da vi hørte en veldig høy alarm. Jeg beroliget min venn med at det var Sabbaten som ble ringt inn, siden tidspunktet også stemte. Jeg måtte dog erkjenne at denne "Sabbatssirenen" ulte en del mer intensitvt enn vanlig, men holdt meg likevel fast på at en rakett fra Gaza ikke ville rekke frem til oss. Tanken slo meg at det var bemerkelsverdig stille i gaten, og det regnet jo heller ikke (regn er som regel den eneste tiden da gaten er relativt tom...), og da vi så en annen gjeng med nordmenn skrene over gaten og inn i skjul mellom noen bygninger kom vi etter. I dekning sto også en gjeng med svart og hvitkledde ortodokse jøder som kikket bekymret opp i luften. Da hadde sirenen stoppet og vi hørte et "KABOOOM" i det fjerne.

Raketten i Jerusalem kom på alle som et sjokk og det viste seg at rekkevidden fra Gaza nå var på 85 km, og ikke 60 km slik det hadde vært fram til nå. Vi var innen rekkevidde! I og med at jeg var travelt opptatt med andre ting disse dager var jeg oppe i nord da den neste raketten tok turen til Jerusalem. I nord var det stille, men det ble noen turer på Jenny ned i bomberommet i bunnen av blokka vår. Her i Jerusalem har vi 90 sekunder til å komme i dekning når alarmen går. I sør Israel har de 30 sekunder. På Gaza har de ikke bomberom, men Israel slipper ofte flygeblader eller ringer og advarer utsatte hus for å spare liv dersom etteretningen viser at trusler som for eksempel våpenlagre og rakettramper finnes der.

Vi må uansett leve videre i bønn og tillitt til Han som har all makt og som holder håpet i oss levende gjennom vår frelser. Hamas ønsker å spre frykt, og vi må ikke la de vinne ved å la frykten for dem utdrive troen på vår allmektige Gud!

søndag 11. november 2012

Tilbake til virkeligheten


Selv om det nå ikke er høytid var det nå på høy tid at jeg fikk skrevet litt her på bloggen igjen. Det har vært noen fantastiske uker i Norge som inneholdt både litt og hvert, ikke minst det å bli minnet på den friske lufta og frodige naturen som på bildet ovenfor. Flere bilder kommer senere i dette innlegget. Nå er vi imidlertid tilbake i Jerusalem, noe som fryder oss veldig. Jeg må innrømme at det er litt deilig at ferien er over slik at vi får begynt å slappe av igjen. Ferie er jo som kjent noe av det travleste man kan ha siden man da skal rekke alt mulig som man ellers ikke har tid til:)

Men for å ta det viktigste først:
Jenny og jeg har i det siste møtt noen grupper fra Norge hvor vi har snakket om de lokale trosmiljøene i Israel og om tverrkulturelle utfordringer for oss som gift med bakgrunn fra to forskjellige land. I utgangspunktet vil man jo gjerne tro at det byr på flere og større utfordringer enn hvis man giftet seg med en medlandsborger. Dette setter også i gang min egen tankevirksomhet omkring både min tro og min identitet. I en andakt hos PBS hørte jeg en vis mann snakke om vår troskultur, nemlig hvordan man kan føle seg mye nærmere en person fra et annet land med samme tro, enn man noen ganger gjør med en person fra vårt eget hjemland, som ikke deler den samme troen. Denne teorien vil sannsynligvis bare stemme dersom troen dominerer vår identitet, fordi vår viktigste fellesnevner i livet da vil overstyre viktigheten av andre kulturelle særtrekk fra våre hjemland.

Dersom min norske kultur dominerer min identitet, vil jeg føle meg mer hjemme og tilfreds dersom for eksempel julen feires med det som seg hør og bør i følge tradisjonen med julenisser, engler, juletre og pinnekjøtt. Når det er sagt er ikke disse tingene å forakte, spesielt ikke det sistnevnte:) Men det viktigste for meg er at disse tradisjonene jeg er vant til hjemmefra ikke overstyrer de aller viktigste faktorene i livet som å tro i mitt hjerte at Jesus er Herre og bekjenne med min munn at Gud har oppreist ham fra de døde. En styrke som Jenny og jeg ofte opplever sammen er at vi har vårt felles grunnlag i troen, også kan vi spe på med det beste fra begge våre kulturer og droppe de tingene vi ser på som uviktige fra våre egne kulturer. Det at jeg ikke lenger befinner meg i min norske tradisjonelle kultur betyr derfor ikke at jeg føler meg som en fremmed her i Israel. I Israel som i Norge er en troende som en bror (det er ihvertfall sånn det BØR være...) og med tanke på at vi ferdes mot et felles mål, eller den evige seierskrans som Paulus sier, bør vår grunnleggende identitet være grunnlagt i troen, mens vårt endelige hjem venter lenger fremme. Det kjennes derfor irrelevant for Jenny og meg å fokusere på/bekymre oss for våre forskjeller i oppveksten når vi uansett føler oss hjemme sammen ved at vi deler samme syn på det som er viktigst av alt. Jeg vil derfor utfordre meg selv, og kanskje flere av dere lesere, til å gå inn i bibelen (ikke bokstavelig talt, selvfølgelig:)) og fortsette å bygge vår identitet på budskapet som er viktigere enn alt annet.

Vel, nå tilbake til noe av det som har skjedd de siste månedene.

Et av mine personlige høydepunkter i Norge var å være med på først del av BridgeBuilders. Det er en fantastisk opplevelse å være i et fellesskap hvor man med sine ulike bakgrunner møtes for å dele og leve ut det som er aller viktigst i livet, nemlig troen på Jesus som vår frelser. Så langt jeg kunne se var det en vellykket første del, på tross av at ingen tok nestekjærligheten helt til romantikkens nivå, slik Jenny og jeg gjorde. Men slikt skal man heller ikke forvente under hver BB runde...:) Noen sentrale høydepunkter vises på bildene over. Dagene i det vakre Rogaland bøy på en god blanding av tradisjonell og utradisjonell undervisning om sentrale temaer innen blant annet kommunikasjonsferdigheter, aktiv lytting, frykt, tilgivelse, enhet i troen og lovprising av Gud. Noe av undervisningen utfordret også forskjellige tankemønstre og hvordan våre oppfatninger preges av stereotypier som våre lokale samfunn påvirker oss med gjennom vår oppvekst. Med andre ord gjorde den oss oppmerksomme på at samme informasjon kan føre til vidt forskjellige konklusjoner og antagelser. 

I tillegg til at det ble trukket i en del tråder under disse dagene ble det også trukket i mer robuste tau, som på bildet over viser fra den norske kulturdagen med min kjære fetter Jon Olav som linjedommer. Kanobildet i midten viser et annet gjennomgående begrep i BB om at vi som troende brødre og søstre må oppmuntre, be for og rette ut en hjelpende hånd for hverandre dersom vår venn befinner seg på gyngende grund, eller i en "synkende kano"...

Utenom BridgeBuilders var det som alltid kjekt å se hvor mange familiemedlemmer vi ville klare å samle på samme sted til samme tid. Her, i Vansjø, var ikke oppmøtet så aller verst:)

Ingenting er som et snøbad i august!

Dagens fangst inneholdt verken landkrabber eller slappfisk, men vi var likevel godt fornøyde alle tre.


Hvem som hadde gjort den beste fangsten var et spørsmål om hvilke parametre vi brukte i vår analyse. Seien min var stor og fin, makrellen til Jenny var hennes første fangst av det slaget og knurren til Lior taler for seg selv som den desidert kuleste fisken. Også må vi selvsagt rette en takk til vår kjære onkel Harald som tok oss med ut på dette eventyret og lot oss oppleve Trondheimsfjorden på sitt beste! Vår kjære trønderfamilie viste oss også at Trondheim har mer enn fisk å by på, som for eksempel pizza i dette roterende tårnet.

Gjestfriheten var stor og stemingen på topp under vårt besøk til Ole Kristian og Therese. Kremen på kaka stod Jan-Eivind og Siri for ved at de også slang seg med på turen!

Ved å cruise litt gjennom Norges land ble jeg stadig minnet på karakteristikken av norske veier som vises på GPS bildet nedenfor:)

Ha en herlig uke!!

fredag 13. juli 2012

Dansing, barneleir og møte med hjemløse i Tel Aviv


Etter å ha lest et nyhetsinnslag om hvordan nordmenn bringer med seg alt av teknologiske duppeditter som Ipad og lignende på ferietur, enten det er i campingvogna eller i teltet, vil jeg gjerne hilse spesielt til dere som befinner seg i denne situasjonen og leser dette nå før dere trekker dere tilbake til grillen eller deres tur i krokketrunden:) 

Her er siste nytt fra arbeidet i Israel og DPO:

I Hebron ligger det et kultur-og undervisningssenter hvor OPCY lærte opp ungdommen i "dabke" dans. Dette er en arabisk folkedans som er spesielt populær i bryllup og andre festlige anledninger. Siden dansen krever dyp konsentrasjon kjørte Ramsi noen dramaøkter innimellom som en avkobling.


Hebron hadde ellers flere interessante saker å by på, som dette produktet som hang utenfor slaktern...
Skal det være en kamelhals??

En annen spennende plass i Hebron var glassblåsern, som lagde en del av de glassobjektene vi ser på bildet. Imponerende verk!!


I vår gjorde vår alles kjære Karin "comeback" i regionen da hun dro med seg en flott gjeng fra BiG. Som en del av programmet fikk de møte noen av våre messianske venner for å høre litt om deres vitneshistorier og om hvordan det er å være troende jøde i Israel.

Når man flytter utenlands er det som regel noen ting man må gi avkall på, samtidig som man må åpne seg opp for nye sider av livet. En utfordring er for eksempel å holde på vennene i hjemlandet. Vel, når det kommer til dette må jeg si at det er en fryd å bo i Israel, og spesielt i Jerusalem siden det av mange grunner er et svært populært reisemål for nordmenn som innimellom er representert i form av familie og venner, noe vi setter stor pris på. Nedenfor er Knut Håvard og Anne på besøk, mens Gjermund  plutselig kom ned for å studere litt nå i sommer. Gode greier!


Min kjære svoger og hans tyske flamme var også hos hos en helg. Her fra trikken etter å ha introdusert dem for Jerusalem's ypperste matpalass, Focaccia!

For å følge opp rekken av historiske begivenheter i området tok vi turen til Herodion, et kunstig oppbygget haug som ligger litt sør for Betlehem og ble bygget i ca. år 20 f.Kr.. Dette var Kong Herodes' sommerpalass, fort og gravplass.

I tillegg til det man ser utenfra består også Herodion av flere ganger og huler som holdt seg bemerkelsesverdig kjølige på tross av den intense varmen utenfor. En av de beste tingene med å besøke Herodion er at det er mye å se samtidig som det meste er samlet på et lite område, slik at man ikke trenger altfor mye tid for å få med seg alt:)

Så var det en vakker dag på OPCY kontoret i Ram. Vi hadde akkurat spist lønsj og inn kommer Janne, Ingjerd og Karin, noe som ble et gledelig gjensyn for alle parter!! SMIIIIL!!

Som i Norge er sommeren også høytid for barneleire her nede. Bildene nedenfor er fra en av leirene i Jeriko hvor de koreanske medarbeiderne i PBS tok seg av introduksjonsdagen i form av Taekwondo undervisning og en sporlek hvor barna i gruppevis besøkte fem forskjellige poster i og rundt huset hvor de fikk brynt seg på ulike utfordringer. Min post dreide seg om limbodansing, noe som viste seg å bli en morsom utfordring for mange, ihvertfall dersom man skulle kjøre hardt på å følge reglene...hehe Men kaos må man vel regne med når 50 ville barn er samlet på et lite område:)

Så var det over til Tel Aviv. Denne dagen ble både Liz og Chelly fra det israelske bibelselskapet med for å besøke Andy og Daisy som driver bibelbutikken der. Naturlig nok ble det mye "business talk" som sammenligninger mellom butikkene her og i Jerusalem om prisnivå på saker og ting og hva som selger best. Vi fikk også tatt en titt på Andy's juvelérvirksomhet i 2.etg. hvor han både designer, støper og former smykker og ringer med kristne/messianske symbol.

Noen dager senere hadde vi også en tur ut i parken i Tel Aviv igjen, for å treffe de mange flyktingene som oppholder seg i dette området. Vi brakte en god del bibler og annet relatert materiell på flere språk slik at forbipasserende og andre interesserte kunne få muligheten til ta en prat om meningen med livet og bli kjent med vår Gud og frelser. Noen detaljer som gjorde meg ganske trist var det at mange av flyktingene var hjemløse og oppbevarte sine få eiendeler oppe i trærne, hvor de også sov om natten. Litt annerledes liv kan man si, sammenlignet med den standarden de fleste av oss er vandt med...

Avslutningsvis smetter jeg inn et bilde av Jerusalem "by night":)


Ha en fortreffelig sommer!!





onsdag 20. juni 2012

Iranske israelsvenner i Haifa og ledertrening i Nablus


Sist helg var Jenny og jeg tilbake i Haifa og Beit Eliahu hvor en gruppe Iranske kristne var på besøk. Naturlig nok var de bosatt i et annet land og hadde et annet pass, siden iranske pass ikke slipper inn i Israel. Flere av de delte sine veldig sterke personlige historier om hvordan de kom til tro på Jesus og om deres kjærlighet for Israel og det jødiske folk. De ledet også forsamlingen gjennom noen livlige persiske lovsanger som fikk både unge og gamle til å lette fra stolryggen. Dette var en av de månedlige "Kabalat Shabat" kveldene i Beit Eliahu hvor de feirer inngangen til Sabbaten gjennom bønn, preking, lovsang og ikke minst en god middag:) Et godt tiltak som også opprettholder det sterke fellesskapet i menigheten.

Vi benyttet også helgen i Haifa til å ta en familietur til Ceasarea. Byen ble bygget av Herodes omtrent 25-13 før Kristus og fungerte som et administrativt senter i området for det romerske imperiet. Her var det mye spektakulært å se, men toppen av kransekaka er nok det berømte amphi teateret som i dag tilbyr en litt annen type underholdning enn på tiden da det ble bygget...



Helgen i Haifa bød på en observasjon som vi ikke ser for mye av i Jerusalem, nemlig at jøder og arabere flagger sine respektive motstridende synspunkt fra samme bygning. Nå kan selvfølgelig et flagg bety mye forskjellig når det gjelder både etnisk tilhørighet, politisk standpunkt eller en generell nasjonalfølelse, men for meg ble dette en påminnelse om hvordan denne konflikten skiller seg fra mange andre konflikter ved at man tilsynelatende bor side ved side med dem man er i konflikt med. 

NABLUS! Ja, hva skal man si om dette stedet som virker langt borte fra alt og svært få turister reiser til. De omlag 700 kristne som bor der kjenner historien godt, da Jesus var på vei og møtte på en kvinne ved Jakobs brønn hvor Jesus ifølge Johannes 4:13-14 sa følgende berømte ord til den samaritanske kvinnen som var der:


«Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»


Her hadde det passet godt med et bilde av brønnen, men vaktene der hadde lønsjpause da vi kom for a ta en titt...Ellers bor det fortsatt en del samaritanere i og ved Nablus som PBS også jobber med innimellom.

Formålet med denne dagen var å holde et ledertreningsseminar for 10 par, 5 kristne og 5 muslimske. Det hele foregikk i et anglikansk kirkebygg og det var i det hele tatt en liten milepæl at begge disse gruppe var samlet i felleskap. Dette var faktisk første gang OPCY gjennomførte et seminar for en samlet blanding av kristne og muslimer. Formålet med denne treninga er å utstyre tidligere deltakere på OPCY's familieopplegg til å ta ballen videre og undervise venner i sine lokalmiljø om gode og sunne verdier, som for eksempel respekt for andre religioner, betydningen av kvinner, og generelle familieforhold mellom foreldrene og mellom foreldrene og barna. Opplegget besto av en blanding av bli-kjent-leker, undervisning og aktive diskusjoner. Ja, også ble det selvfølgelig avsluttet med en herlig lønsj!! Araberne er virkelig noen som har tatt tak i uttrykket: "Uten mat og drikke, duger helten ikke". :)

Avslutningsvis har vi den glede av å introdusere vårt seneste tilskudd i hjemmet vårt. Hun heter Silvia og kan by på både kos, underholdning og lekre kloremerker:)




Takk for nå!







mandag 21. mai 2012

Ut på tur i Guds frie natur:)

 Nubisk steinbukk i En Gedi med dødehavet i bakgrunnen
Min gode venn Roy begynner å bli rimelig fast inventar på denne bloggen etterhvert. Etter over ett års prat om at vi gjerne skulle tatt oss en ekspedisjon i Negev ørkenen fikk vi det endelig til denne våren! Vi ruslet gjennom to forskjellige kratere (Mitzpe Ramon og Makhtesh HaKatan). Nordmenn flest ser vel muligens for seg en følelse av stillhet når man reiser ut i ørkenen. Det gjorde jeg også, men ble raskt minnet på den lokale kulturen da jeg voknet kl. 01.00 av en gjeng med syngende og spillende ungdommer rundt en leirplass 30 meter fra teltet vårt. Den neste natten virket mer lovende, da vi campet i et rolig hjørne inntil et fjell. Et annet par som også campet i området priste seg også lykkelige over at vi delte deres søken etter stillhet. Stillheten varte omtrent halvveis ut i matlaginga på primusen, da en bil kom kjørende mot oss og parkerte midt mellom oss og de andre. Da dørene åpnet spratt det unger ut på alle kanter, med baller, hyling, løping og gråting, mens foreldrene forsøkte så godt de kunne å overdøve sine barn mens de organiserte leirplassen. Det var på dette tidspunktet jeg reflekterte over hvor heldige vi er i Norge som har snaut det samme antall innbyggere som Israel med omtrent 20 ganger mer naturareal å boltre oss på. 

Støyen på teltplassen blir imidlertid mindre relevant når jeg tenker tilbake på gleden over å vandre, klatre og utforske dette herlige området. Jeg ble i hovedsak minnet på to ting: 1) sand er ikke bare sand, men varierer stort i både farge og konsistens, 2) etter å ha ruslet i ørkenen slo det meg hvor utfordrende det må ha vært for Moses og Israelsfolket å ha vandret rundt i denne naturtypen i 40 år!!!

Nicolas siste helg med påskepermit ble feiret med en dobbeldate i Tel Aviv. Med oss hadde vi hver vår liten skapning, Veronica og en liten kattunge som Jenny forbarmet seg over. Den nå avdøde kattungen og hennes tidligere avdøde bror var forlatt ved en søppelcontainer rett utenfor blokka vår i Jerusalem. En viktig påminnelse her er sammenligningen med følgende bibelvers fra 5. Mos. 32:39

Det finnes ingen annen gud enn jeg. Jeg tar liv og gir liv. 

På samme måte som vi er avhengige av Gud for å leve var disse kattungene avhengige av oss for å overleve ihvertfall en liten stund til. 

Tiden i Tel Aviv var ellers veldig fin, med fisking, rusling gjennom markedet, morgengudstjeneste i Immanuelkirken og picnic ved stranda med Christian og familien! Når det gjelder fiskinga så ble det som vanlig ingen fangst...men fisketurer handler jo som vi vet om mye mer enn fangsten i seg selv, heldigvis!!




Ja, det er vel ikke så mye annet å si om dette bildet enn at min svoger nok en gang viser frem en av sine luftige avslapningsmetoder...

Etter flere dagers spekulering ble blomstermysteriet utenfor kontorvinduet mitt oppklart da denne rotta ble tatt på fersk gjerning:) Pip pip!

I tillegg til rotta har det figurert andre hendelser i PBS hagen. Her foretas nye opptak av dukkeseriene til OPCY som sant nok kommer sent, men godt:)

Ellers fikk vi også benyttet noen fridager til en tur i En Gedi. Våren er den desidert beste tiden å tilbringe tid i ørkenen på siden blomstringen er på sitt maksimale og temperaturen fortsatt er overkommelig for utendørsaktiviteter. Denne turen er en lett blanding av teknisk gåing/klatring, fin utsikt over dødehavet og forfriskende fossefall.

Min største overraskelse på denne ørkenturen var å se denne krabben som koste seg i fossen. Ja, jeg har sett krabber klatre i trær, men denne tok kaka:)

Salme 104:18 De høye fjellene har steinbukken fått, klippene gir grevlingen ly. Ja, En Gedi byr fortsatt på både Nubiske steinbukker (introduksjonsbildet) og klippegrevlinger som her blir matet av Daniel og Lior:)

Så var det tid for nasjonaldagenes måned. Først ut var Israels nasjonaldag som ble feiret med både flyakrobatikk, fyrverkeri og synging og feiring i gatene, som her i Jerusalems hovedgate, Ben Yehuda. Israel feirer selvstendighetserklæringen som ble gjort av David Ben-Gurion i 1948 og det var kjekt å være med på dette, selv om mye av kvelden gikk med til å presse seg gjennom folkemengder i søken etter den beste skueplassen for det kommende fyrverkeriet:)

For mange palestinere representerer Israels selvstendighetshetserklæring en stor katasrofe, på grunn av de mange palestinerne som ble drept eller måtte flykte som følge av krigen mellom Israel og de arabiske nabolandene i 1948. Dette markeres hvert år i form av demonstrasjoner i mer eller mindre voldelig grad. Bildet under er fra Betlehem hvor ting gikk relativt fredelig for seg.

17. mai ble en lang, men trivelig begivenhet!! Vi startet dagen med frokost hos Knut Helge og Hege og fortsatte til den norske residensen (i forbindelse med det norske rep.kontoret til PA) i Jerusalem, hvor det ble servert en rekke godsaker i tillegg til at korpset på bildet ledet an i 17.mai toget rundt nabolaget. På kvelden bar det over til residensen til Norges ambassadør til Israel i Herzliya hvor vi fortsatte festen med litt enkel snacks. Noe av det mest spennende på 17. mai her nede er å finne ut hvor mange andre norsk-israelske og norsk-palestinske par som er i strøket.
Pølsemannen hos den norske ambassadørens residens i Herzliya fortjener noen gode ord. I fjor som i år var han på plass med norgesforkledet og pølser i fleng!

Det som begynte med tre ble plutselig til ti da ryktet om Champions League fotball i stua vår spredte seg i menighetens unge voksne gruppe. En skikkelig helaften som ikke går i glemmeboken med det første:)

Som introduksjonsblidet viser er det noe spesielt med naturen og dets skapninger. BSI har nylig kommet ut med denne rykende ferske barneboken med den hensikt å øke barns forståelse av Gud gjennom livlige illustrasjoner, matchende dikt og lettleselige faktaopplysninger om dyrene vi tar en nærmere titt på. Innholdet i diktene er en leken blanding av glimt fra dyrenes verden og hvordan denne lærdommen relaterer til bibelens budskap og våre egne liv.

God pinse!