søndag 25. november 2012

Innen rekkevidde...


Det har kommet mange bekymringsmeldinger den siste tiden til oss, og det er veldig godt å merke at vi har folk som bryr seg og følger med! Det er våpenhvile og forholdsvis rolig for øyeblikket. Våpenhvilene her i strøket er på ingen måte noen løsning i det lange løp, og som så mange ganger før ble den brutt ved at en ny rekke raketter ble skutt fra Gaza, derfor begrepet "relativt rolig"...For mange kan det nok virke som "Gazakrigene" kommer og går, men for oss som bor her ser vi at det går i bølger med varierende intensitet, og sist uke nådde bølgen en ny høyde.  For Israel er det nå et stort dilemma om hvor mye man skal tolerere av raketter mot Israels sivilbefølkning før man rykker inn med bakketropper da de vet at uskyldige palestinere vil bli rammet, selv om angrepene er svært målrettet. Det er i det hele tatt mange vanskelige valg og en vanskelig situasjon slik at bønn for politikere, soldater, sivile og trossøsken som rammes i Israel og på Gaza er noe vi absolutt må prioritere. Jeg skulle forøvrig, som en liten fotnote, likt og sett hvordan norske politikere (som selvfølgelig "alltid" vet best når det kommer til situasjoner utenriks!) ville taklet dagens situasjon og hva de ville tolerert. Jeg er usikker på om vi ville greid å takle situasjonen på en bedre måte.

På et personlig plan betrygget jeg meg selv og andre med at vi bor utenfor rekkevidde i Jerusalem, siden rakettene fra Gaza har en rekkevidde på 60 km og vi bor ca. 75 km unna. Ergo hadde vi 15 km (!) å gå på. Min mor satte ting litt i perspektiv for meg da hun nevnte at det blir som om en rakett lander i Rygge for oss som bor i Råde, og da forstod jeg reaksjonene og nervøsiteten hjemmefra litt bedre. En rakett i Rygge ville jo satt hele Østfold, om ikke hele Norden, på hodet...:) Den betryggende rekkevidden varte fram til forrige fredag...Utpå ettermiddagen ruslet jeg med en norsk kamerat i nybyen i Jerusalem da vi hørte en veldig høy alarm. Jeg beroliget min venn med at det var Sabbaten som ble ringt inn, siden tidspunktet også stemte. Jeg måtte dog erkjenne at denne "Sabbatssirenen" ulte en del mer intensitvt enn vanlig, men holdt meg likevel fast på at en rakett fra Gaza ikke ville rekke frem til oss. Tanken slo meg at det var bemerkelsverdig stille i gaten, og det regnet jo heller ikke (regn er som regel den eneste tiden da gaten er relativt tom...), og da vi så en annen gjeng med nordmenn skrene over gaten og inn i skjul mellom noen bygninger kom vi etter. I dekning sto også en gjeng med svart og hvitkledde ortodokse jøder som kikket bekymret opp i luften. Da hadde sirenen stoppet og vi hørte et "KABOOOM" i det fjerne.

Raketten i Jerusalem kom på alle som et sjokk og det viste seg at rekkevidden fra Gaza nå var på 85 km, og ikke 60 km slik det hadde vært fram til nå. Vi var innen rekkevidde! I og med at jeg var travelt opptatt med andre ting disse dager var jeg oppe i nord da den neste raketten tok turen til Jerusalem. I nord var det stille, men det ble noen turer på Jenny ned i bomberommet i bunnen av blokka vår. Her i Jerusalem har vi 90 sekunder til å komme i dekning når alarmen går. I sør Israel har de 30 sekunder. På Gaza har de ikke bomberom, men Israel slipper ofte flygeblader eller ringer og advarer utsatte hus for å spare liv dersom etteretningen viser at trusler som for eksempel våpenlagre og rakettramper finnes der.

Vi må uansett leve videre i bønn og tillitt til Han som har all makt og som holder håpet i oss levende gjennom vår frelser. Hamas ønsker å spre frykt, og vi må ikke la de vinne ved å la frykten for dem utdrive troen på vår allmektige Gud!

søndag 11. november 2012

Tilbake til virkeligheten


Selv om det nå ikke er høytid var det nå på høy tid at jeg fikk skrevet litt her på bloggen igjen. Det har vært noen fantastiske uker i Norge som inneholdt både litt og hvert, ikke minst det å bli minnet på den friske lufta og frodige naturen som på bildet ovenfor. Flere bilder kommer senere i dette innlegget. Nå er vi imidlertid tilbake i Jerusalem, noe som fryder oss veldig. Jeg må innrømme at det er litt deilig at ferien er over slik at vi får begynt å slappe av igjen. Ferie er jo som kjent noe av det travleste man kan ha siden man da skal rekke alt mulig som man ellers ikke har tid til:)

Men for å ta det viktigste først:
Jenny og jeg har i det siste møtt noen grupper fra Norge hvor vi har snakket om de lokale trosmiljøene i Israel og om tverrkulturelle utfordringer for oss som gift med bakgrunn fra to forskjellige land. I utgangspunktet vil man jo gjerne tro at det byr på flere og større utfordringer enn hvis man giftet seg med en medlandsborger. Dette setter også i gang min egen tankevirksomhet omkring både min tro og min identitet. I en andakt hos PBS hørte jeg en vis mann snakke om vår troskultur, nemlig hvordan man kan føle seg mye nærmere en person fra et annet land med samme tro, enn man noen ganger gjør med en person fra vårt eget hjemland, som ikke deler den samme troen. Denne teorien vil sannsynligvis bare stemme dersom troen dominerer vår identitet, fordi vår viktigste fellesnevner i livet da vil overstyre viktigheten av andre kulturelle særtrekk fra våre hjemland.

Dersom min norske kultur dominerer min identitet, vil jeg føle meg mer hjemme og tilfreds dersom for eksempel julen feires med det som seg hør og bør i følge tradisjonen med julenisser, engler, juletre og pinnekjøtt. Når det er sagt er ikke disse tingene å forakte, spesielt ikke det sistnevnte:) Men det viktigste for meg er at disse tradisjonene jeg er vant til hjemmefra ikke overstyrer de aller viktigste faktorene i livet som å tro i mitt hjerte at Jesus er Herre og bekjenne med min munn at Gud har oppreist ham fra de døde. En styrke som Jenny og jeg ofte opplever sammen er at vi har vårt felles grunnlag i troen, også kan vi spe på med det beste fra begge våre kulturer og droppe de tingene vi ser på som uviktige fra våre egne kulturer. Det at jeg ikke lenger befinner meg i min norske tradisjonelle kultur betyr derfor ikke at jeg føler meg som en fremmed her i Israel. I Israel som i Norge er en troende som en bror (det er ihvertfall sånn det BØR være...) og med tanke på at vi ferdes mot et felles mål, eller den evige seierskrans som Paulus sier, bør vår grunnleggende identitet være grunnlagt i troen, mens vårt endelige hjem venter lenger fremme. Det kjennes derfor irrelevant for Jenny og meg å fokusere på/bekymre oss for våre forskjeller i oppveksten når vi uansett føler oss hjemme sammen ved at vi deler samme syn på det som er viktigst av alt. Jeg vil derfor utfordre meg selv, og kanskje flere av dere lesere, til å gå inn i bibelen (ikke bokstavelig talt, selvfølgelig:)) og fortsette å bygge vår identitet på budskapet som er viktigere enn alt annet.

Vel, nå tilbake til noe av det som har skjedd de siste månedene.

Et av mine personlige høydepunkter i Norge var å være med på først del av BridgeBuilders. Det er en fantastisk opplevelse å være i et fellesskap hvor man med sine ulike bakgrunner møtes for å dele og leve ut det som er aller viktigst i livet, nemlig troen på Jesus som vår frelser. Så langt jeg kunne se var det en vellykket første del, på tross av at ingen tok nestekjærligheten helt til romantikkens nivå, slik Jenny og jeg gjorde. Men slikt skal man heller ikke forvente under hver BB runde...:) Noen sentrale høydepunkter vises på bildene over. Dagene i det vakre Rogaland bøy på en god blanding av tradisjonell og utradisjonell undervisning om sentrale temaer innen blant annet kommunikasjonsferdigheter, aktiv lytting, frykt, tilgivelse, enhet i troen og lovprising av Gud. Noe av undervisningen utfordret også forskjellige tankemønstre og hvordan våre oppfatninger preges av stereotypier som våre lokale samfunn påvirker oss med gjennom vår oppvekst. Med andre ord gjorde den oss oppmerksomme på at samme informasjon kan føre til vidt forskjellige konklusjoner og antagelser. 

I tillegg til at det ble trukket i en del tråder under disse dagene ble det også trukket i mer robuste tau, som på bildet over viser fra den norske kulturdagen med min kjære fetter Jon Olav som linjedommer. Kanobildet i midten viser et annet gjennomgående begrep i BB om at vi som troende brødre og søstre må oppmuntre, be for og rette ut en hjelpende hånd for hverandre dersom vår venn befinner seg på gyngende grund, eller i en "synkende kano"...

Utenom BridgeBuilders var det som alltid kjekt å se hvor mange familiemedlemmer vi ville klare å samle på samme sted til samme tid. Her, i Vansjø, var ikke oppmøtet så aller verst:)

Ingenting er som et snøbad i august!

Dagens fangst inneholdt verken landkrabber eller slappfisk, men vi var likevel godt fornøyde alle tre.


Hvem som hadde gjort den beste fangsten var et spørsmål om hvilke parametre vi brukte i vår analyse. Seien min var stor og fin, makrellen til Jenny var hennes første fangst av det slaget og knurren til Lior taler for seg selv som den desidert kuleste fisken. Også må vi selvsagt rette en takk til vår kjære onkel Harald som tok oss med ut på dette eventyret og lot oss oppleve Trondheimsfjorden på sitt beste! Vår kjære trønderfamilie viste oss også at Trondheim har mer enn fisk å by på, som for eksempel pizza i dette roterende tårnet.

Gjestfriheten var stor og stemingen på topp under vårt besøk til Ole Kristian og Therese. Kremen på kaka stod Jan-Eivind og Siri for ved at de også slang seg med på turen!

Ved å cruise litt gjennom Norges land ble jeg stadig minnet på karakteristikken av norske veier som vises på GPS bildet nedenfor:)

Ha en herlig uke!!